• Direktivet på norsk (Utenriksdepartementets foreløpige oversettelse )
• Direktivet på engelsk
• Direktivet på dansk 

Bakgrunn
Vanndirektivet ble gjort gjeldende for medlemsstatene 22. desember 2000, og blir innlemmet i EØS-avtalen i 2008. Direktivet danner en overbygning over underliggende direktiver  (datterdirektiver) som har betydning for vannforvaltningen, for eksempel avløpsdirektivet, drikkevannsdirektivet, badevannsdirektivet, prioriterte stoffer etc

Mål
Direktivet setter som mål at det skal ivaretas eller oppnås god miljøtilstand i vannforekomstene. Tilstanden måles både ut fra økologiske og kjemiske forhold. Der det viser seg å være teknisk umulig å oppfylle målet om ”god tilstand”, eller det vil medføre uforholdsmessig store kostnader, gir direktivet anledning til å utsette måloppnåelsen eller fastsette mindre ambisiøse miljømål. For vannforekomster som ut fra nærmere angitte kriterier er pekt ut som sterkt modifisert, gjelder egne, tilpassede miljømål. Dette er vannforekomster som har så store naturinngrep (for eksempel vannkraft) at god status ikke kan nås. Direktivet stiller også krav til at det gjennomføres tiltak mot forurensning av vann ift  en liste over prioriterte kjemiske stoffer er særskilt farlige for livet i vannet.

Helhetlig forvaltning
Direktivet forutsetter en nedbørfeltorientert og helhetlig forvaltning av vann og vassdrag. Ulike påvirkningsfaktorer vil i større grad måtte ses i sammenheng for at direktivets mål skal kunne nås. Dette krever gode prosesser og aktiv medvirkning for de som er berørt, og direktivet forutsetter også at alle som er interessert skal gis anledning til å delta.

Direktivet stiller krav til at det gjennomføres en samordnet planleggingsprosess for hvordan miljømålene skal nås.

Direktivet forutsetter at man får på plass et nasjonalt miljøstyringssystem for vannmiljø. Sentrale elementer i systemet er:

1. Klassifisering av miljøtilstand
Miljømålet i direktivet er at tilstanden i en vannforekomst ikke skal avvike særlig fra naturtilstanden til den aktuelle vanntypen. Hvor stort avvik som tillates vil konkretiseres ved at det utvikles klassifiseringssystemer for de ulike vanntyper. På europeisk nivå samarbeider naboland med like vanntyper, slik at klassegrensene blir sammenliknbare landene imellom.

2. Forvaltningsplan med miljømål.
Gjennom prosessene som er beskrevet ovenfor vil en skaffe oversikt over alle vannforekomster, hvilken tilstand de må ha for å oppfylle miljømålene, hvilken tilstand de faktisk er i og hvilke forhold som påvirker eller kan komme til å påvirke tilstanden. Den viktigste funksjonen til forvaltningsplanen er likevel å gi grunnlag for, og støtte opp under myndighetenes arbeid med oppfølging av direktivet i hver vannregion.

Alt overflatevann (ferskt og salt) skal i utgangspunktet nå både god kjemisk og god økologisk status (foruten de sterkt modifiserte vannforekomstene). Grunnvann skal nå god kjemisk status. I tillegg er det krav til vannmengde – at vannuttaket kan ikke være for stort.

Tiltaksprogram og tiltaksgjennomføring
Tiltaksprogrammene som skal utarbeides parallelt med forvaltningsplanene. Tiltaksprogrammene skal konkretisere hvordan direktivets mål kan oppfylles på en kostnadseffektiv måte i regionen.

Ved at alle tiltak innenfor hele nedbørfeltet til vannforekomstene vurderes samtidig og etter samme kriterier, ligger det til rette for å velge de mest effektive tiltakene slik at målene kan nås til en lavest mulig kostnad for samfunnet. Det vil fortsatt være gjeldende myndighet etter relevant regelverk som tar endelig beslutning om gjennomføringen av tiltak.

Overvåkingsprogram
Å finne ut hvordan tilstanden i vannforekomstene faktisk er i forhold til direktivets krav, er et av hovedformålene med overvåkingen. Overvåkingen skal også bidra med informasjon om effekt av tiltakene og hvorvidt målene nås.

For at overvåkingen skal være så effektiv og dekkende som mulig, krever direktivet at det skal utarbeides planer/programmer for overvåkingen for hver vannregion.   

Overvåkingen vil måtte gjennomføres i et samarbeid mellom sentrale og regionale myndigheter. Det må dessuten sikres koordinering med tidligere og pågående nasjonale og eventuelle kommunale overvåkingsprogrammer.