gå til hovedinnhold
Vis meny
Skjul meny

Helhetlig vannforvaltning: Veien hit og veien videre

Denne artikkelen er basert på foredraget til Anders Iversen, leder av Direktoratsgruppen for vannforskriften og vanndirektivet, som ble holdt på Nasjonal Vannmiljøkonferanse 3. november 2016 i Trondheim.

  • Hvorfor driver vi med helhetlig vannforvaltning?
  • Hva har vi lært, og hvilke erfaringer tar vi med oss videre?
  • Hva har vært de beste suksesshistoriene 2010 – 2015?
  • Hva er de viktigste forbedringspunkter for arbeidet 2016 – 2021?
  • Hvor går veien videre?
  • Hva er det viktigste suksesskriteriet fremover? 

Disse spørsmålene ønsker Anders Iversen å svare på i denne artikkelen.

Hvorfor driver vi med helhetlig vannforvaltning?

Vi driver ikke med helhetlig vannforvaltning på grunn av at EUs vanndirektiv krever det, eller fordi vi skal rapportere noe til Brussel. Vi driver med helhetlig vannforvaltning for å sikre oss og våre etterkommere godt vannmiljø, som er avgjørende viktig for helse, livskvalitet, friluftsliv, næringsliv og turisme. Men vanndirektivet ga oss et dytt til å få helhetlig vannforvaltning fullt og helt og permanent på plass, og er samtidig et verktøy som hjelper oss å gjennomføre det. Hovedmålet er altså ikke å oppfylle direktivet i seg selv eller rapporteringen, men å ivareta vannmiljøet.

Hva er helhetlig vannforvaltning ?

Helhetlig vannforvaltning er nedbørfelt- og kunnskapsbasert, med bred medvirkning og samordning av sektorer og nivåer. Dette har vokst fram som det nye paradigmet i vannforvaltning i nesten hele verden siden Dublin-prinsippene i 1992. Både vanndirektivet og den norske vannforskriften er ektefødte barn av denne nye, helhetlige vannforvaltningen. Selv om vi ikke hadde fått vanndirektivet inn i EØS-avtalen, så ville det vært på tide at Norge fulgte den globale trenden med å etablere en moderne, best praksis, helhetlig vannforvaltning.

Vannforvaltning er komplisert

Og så må vi huske på at vannforvaltning ikke er komplisert på grunn av vannforskriften eller vanndirektivet. Vannforvaltning er komplisert i seg selv, fordi det er mange brukere, mange påvirkninger og mange myndigheter, og fordi vannet renner på tvers av alle administrative grenser.

Hva har vi lært, og hvilke erfaringer tar vi med oss videre?

Hensikten med å evaluere er å lære både av det som har gått bra og det som vi har støtt på av utfordringer, og å finne gode løsninger som gjør at arbeidet fungerer bedre i neste runde. Da kan vi bygge videre på alt det vi investert av innsats nå. Direktoratsgruppen har lagt stort arbeid i evalueringen, og vi håper vi nå kan bruke dette til å konsolidere og forbedre den organiseringen vi har bygget opp siden 2010, slik at vi får en enklere og mer effektiv gjennomføring.

I starten opplevde vi en del barnesykdommer

Det er ikke overraskende at vi opplevde en del barnesykdommer første gang vi gjennomførte denne øvelsen med denne organiseringen for hele landet. Nå håper vi at organiseringen skal få satt seg og at vi kan bruke de beste eksemplene på det som har gått bra, og iverksette de nødvendige forbedringstiltakene, slik at vi får mest mulig nytte av læringen og evalueringen.

Nå har vi et omfattende og solid beslutningsgrunnlag

Ved utgangen av 2016 har vi nå et omfattende og solid beslutningsmateriale for å kunnskapsbaserte avgjørelser om veien videre:

Jeg vil nedenfor peke på fire tema som har vært mest suksess, og fire tema der vi har størst forbedringspotensial.

Hva har vært de beste suksesshistoriene 2010 – 2015?

  1. Vi er på vei mot bedre vannmiljø. I direktoratsgruppens evaluering er et klart flertall enige i at vi er på rett vei, og tre firedeler mener at vi nærmer oss målene. Dette støttes av NIBRs funn der to tredeler opplever at vannforvaltningsarbeidet sett under ett bidrar til at vannmiljøet blir bedre.
  2. Vi har fått på plass nedbør-felt basert forvaltning. I direktoratsgruppens evaluering er to tredeler enige i at planleggingen etter vannforskriften fremmer helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område sees i sammenheng gjennom samordning og samarbeid mellom berørte aktører. Dette støttes av NIBRs funn der tre firedeler mener at inndelingen i nedbørfeltbaserte enheter (vannregioner/vannområder) tilfører vannforvaltningen et mer helhetlig perspektiv.
  3. Vi har etablert nye arenaer for sektorsamordning. I direktoratsgruppens evaluering er syv at ti enige i at arbeidet med regionale vannforvaltningsplaner bidrar til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver, og gir grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Dette støttes av NIBRs funn der syv av ti mener at regional vannforvaltningsplan er, og kommer til å være et nyttig instrument for samordning.
  4. Arbeidet har mange steder en god lokal forankring. Direktoratsgruppens råd til departementene beskriver at kommunene har en nøkkelrolle for å oppnå god lokal forankring og medvirkning, og at vannområdekoordinator fremheves som en nøkkel til suksess i vannområdene. Dette støttes av Riksrevisjonens rapport som beskriver at prosjektledere i vannområdene har bidratt til faglig forankring, samordning og bedre lokal medvirkning. Kollegavurderingen av Glomma omtaler den sterke nedenfra-opp tilnærmingen, med lokal og regional kompetanse og involvering, som en av hovedstyrkene til planstrukturen, som Finland og Sverige kan lære av.

Hva har vært de viktigste forbedringspunkter for arbeidet 2016 – 2021?

  1. Kunnskapsgrunnlaget må bli bedre. Direktoratsgruppens råd til departementene beskriver at manglende finansiering av overvåking har ført til at kunnskapsgrunnlaget om vannforekomstene i mange tilfeller er for dårlig. Det gis som råd at det må etableres en mer langsiktig og forutsigbar ressurssituasjon som er tilpasset det nasjonale ambisjonsnivået. Dette støttes av Riksrevisjonens rapport som beskriver at kartleggingen av tilstanden til vannforekomstene har klare svakheter, og at de fleste vannforekomstene er vurdert uten eller med utilstrekkelige overvåkingsdata. Mange vannforekomster har fortsatt problemkartlegging som tiltak for neste periode.
  2. Deltakelsen fra sektormyndigheter må styrkes. Direktoratsgruppens råd til departementene beskriver at det i flere regioner har vært variabel deltakelse fra enkelte sektormyndigheter, og gir som råd at statlig styring må bidra til forventningsavklaring om hvordan sektorene skal delta på ulike ansvarsområder og ulike nivå i planleggingen. Dette støttes av Riksrevisjonens rapport som beskriver at viktige aktører med ansvar for aktuelle virkemidler ikke har deltatt i planarbeidet, og at regionale sektormyndigheter både har bidratt lite med relevante data for planarbeidet, og deltatt for lite i utarbeidelsen av tiltaksanalyser og tiltaksprogram og. Kollegavurdering av Glomma omtaler også at involveringen av ulike sektorer og nivåer i planleggingen og gjennomføringen av tiltak er en utfordring.
  3. Målkonflikter må avklares tidlig. I direktoratsgruppens evaluering er et flertall uenige i at de ulike aktivitetene og aktørene i vannforvaltningen trekker i samme retning og bidrar til måloppnåelse for vannforskriften. Direktoratsgruppens råd til departementene beskriver at det på flere felt har det vært sene eller manglende nasjonale avklaringer og føringer, og gir som råd at nasjonale målavklaringer med tydeliggjøring av ambisjonsnivået må foreligge i forkant av planarbeidet. Dette støttes av NIBRs funn der syv at ti er enige i at manglende avklaringer mellom nasjonale sektormål kompliserer det regionale vannforvaltningsarbeidet. Riksrevisjonens rapport beskriver at det fortsatt er utfordringer knyttet til å samordne virkemiddelbruken i ulike sektorer med målene som skal oppnås gjennom vannforskriften.
  4. Veiledningen må komme i tide. Direktoratsgruppens råd til departementene er at veiledere må komme i god tid, så de kan legges til grunn for planprosessen. Dette støttes av Riksrevisjonens rapport som beskriver at sentrale veiledninger har kommet sent, og dette har svekket muligheten for de regionale myndighetene til å gjennomføre planprosessene på en god måte. Kollegavurdering av Glomma omtaler også at nasjonal veiledning er levert for sent, og noen ganger etter at arbeidet har blitt gjort i vannregionene

Hvor går veien videre?

Når man ser dette under ett er det ikke er organiseringen eller arbeidet i vannregionene eller vannområdene som har vært den største utfordringen. Tvert imot er dette i stor grad viktige suksesser som er oppnådd. Det er i innsatsen fra oss i de sentrale myndighetene at vi har det største forbedringspotensialet. Det er er vi som har mest å jobbe med for å skaffe tilstrekkelige ressurser til kunnskapsinnhenting, sikre tidligere deltakelse fra sektormyndigheter, og sørge for at avklaring av målkonflikter og veiledning kommer på plass i tide.

Nå er det gjennomføring som skal stå i fokus

I de første årene nå er det nettopp gjennomføring som skal stå i fokus, slik at vi får igangsatt miljøtiltak og nærmer oss miljømålene. Sektormyndighetene skal vurdere og eventuelt gjennomføre tiltakene som er foreslått for å beskytte og forbedre vannmiljøet vårt. Dette er ingen liten oppgave, det er nå den store jobben med vurdering og påfølgende operasjonalisering av tiltakene kommer.

Vannforvaltningen følger 6 års sykluser, og en revidering kommer om noen år

Fordi vannforvaltningen følger 6 års sykluser, skal vi om noen år revurdere og om nødvendig oppdatere planene. Vi skal heldigvis ikke gjøre hele jobben på nytt. Selv om revurdering og eventuell oppdatering av planene ligger et stykke fram i tid, er det viktig å at vi nå har sett oss tilbake og reflektert over hvilke erfaringer tar vi med oss, slik at vi kan lære og finne gode løsninger for å forbedre, forenkle og effektivisere arbeidet.

Hva er det viktigste suksesskriteriet fremover?

Selv om planene er vedtatt, og de foreslåtte tiltakene skal følges opp av den enkelte sektormyndighet, så er det ikke slik at nå kan sektormyndighetene gå hver til sitt. Vi trenger fortsatt at sektormyndighetene sitter sammen for å sikre koordinert innsats når tiltak igangsettes, samordnet justering av tiltak og mål under veis, samordnet innsats for videre kunnskapsinnhenting, og samordnet måloppnåelse. Vanndirektivet forutsetter faktisk at vi etablerer og opprettholder en varig, samordnet vannforvaltning. Samordningen og samordningsarenaene er et system som skal være permanent, ikke et kortvarig stunt. Mange synes nok at de nye strukturene er kompliserte. Men når alle blir kjent med fordeling av roller og ansvar, og systemet får gått seg til og satt seg, så vil det bli enklere for alle.

Påvirkninger og tiltak, samarbeid mellom lokalt og sentralt nivå

Mange av påvirkningene og tiltakene forvaltes av statlige sektormyndigheter, som ikke alltid forstår viktigheten av lokal forankring og medvirkning. Men mange andre av de viktigste påvirkningene og tiltakene, som drikkevann, avløp, jordbruk, og arealbruk forvaltes av kommunene. Disse kommunene forstår ikke alltid statlige myndigheters behov for å ha sentrale rammer og kunne overprøve lokale og regionale forslag ut ifra nasjonale hensyn.Utfordringen, men også løsningen, ligger i å få til et samarbeid som respekterer hvem som er myndighet for de ulike påvirkningene og tiltakene, som respekterer ulikhetene mellom sektorer og nivåer, og som er fleksibelt nok til at alle kan delta slik de har mulighet til. Derfor blir tydeliggjøring av roller og ansvar noe av det viktige vi må arbeide med fremover.

  • Foredragene fra Nasjonal vannmiljøkonferanse i Trondheim den 2. og 3. november 2016 finner du HER.
Publisert: 14. januar 2017 Sist oppdatert: 14. januar 2017