gå til hovedinnhold
Vis meny
Skjul meny

Ny kunnskap om de største norske sjøene

Miljødirektoratet startet et nytt overvåkingsprogram for store sjøer i 2015. Nå foreligger rapporten fra det andre året med undersøkelser, som har hatt fokus på de største innsjøene i Midt-Norge. Den økologiske tilstanden var god i innsjøene som ikke er berørt av vannkraftregulering.

Norge har de fire djupeste innsjøene i Europa og de er viktige 

"Innsjølandet" Norge har de fire djupeste innsjøene i Europa. De store innsjøene våre er viktige landskapselementer og har stor betydning for store befolkningsgrupper, bl.a. som vannforsyning, til rekreasjon, fiske, turisme, og ikke minst for flomdemping, som blir stadig viktigere med dagens nedbørmønster. I 2015 startet derfor Miljødirektoratet programmet Økosystemovervåking i store sjøer (ØKOSTOR) for å få bedre kunnskap om miljøtilstanden i disse sjøene.
 I 2016 ble det gjort undersøkelser i 6 sjøer i Midt-Norge: 

  • Femunden
  • Selbusjøen
  • Snåsavatnet
  • Salsvatnet
  • Røssvatnet
  • Limingen
  • Tyrifjorden (også undersøkt i 2015)
  • Gjende (også undersøkt i 2015)

Det er Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) som utfører undersøkelsene på vegne av Miljødirektoratet, og Statens naturoppsyn har ansvar for båttransport. 

ØKOSTOR – her gjøres det omfattende undersøkelser av innsjøer

I ØKOSTOR gjøres det svært omfattende undersøkelser av innsjøene, og alle sjøene har vært besøkt 5-7 ganger i løpet av året. I sjøene i Midt-Norge ble følgende kvalitetselementer undersøkt:

  • vannkjemi,
  • planteplankton,
  • vannplanter
  • småkreps og
  • fisk
  • bunndyr (i noen av sjøene)

Data fra fisk ble innhentet gjennom et eget forsknings- og utviklingsprosjekt for fisk i store sjøer der ekkolodd blir prøvd ut som overvåkingsmetode.

Stor variasjon på vanntyper

Innsjøene som ble undersøkt i 2016 tilhører høyst forskjellige vanntyper, fra moderat kalkrike til  svært kalkfattige innsjøer og en bresjø (Gjende). Overflatearealet spenner fra 16 km2 (Gjende) til 219 km2 (Røssvatnet) og maksimumdybden varierer fra 121 m (Snåsavatnet) til 443 m (Salsvatnet).

God tilstand i Tyrifjorden, Femunden, Snåsavatnet og Salsvatnet

Den økologiske tilstanden til sjøene ble klassifisert etter en 5-delt skala, der svært god er det øverste og beste nivået. Vannforskriften setter som mål at alle norske sjøer skal oppnå minst god tilstand (nest øverste nivå). Tyrifjorden, Femunden, Snåsavatnet og Salsvatnet oppnådde alle god tilstand, og dermed er miljømålet nådd i disse sjøene.

Ikke god tilstand i Røssvatnet, Limingen og Selbusjøen 

Røssvatnet, Limingen og Selbusjøen er alle regulerte, med stor variasjon i vannstand gjennom året. De oppnår ikke god tilstand og blir dermed definert som sterkt modifiserte vannforekomster. For slike innssjøer vil det gjelde andre miljømål som settes individuelt etter reguleringens omfang og av hvilke avbøtende tiltak som er aktuelle å gjennomføre. Sammenlignet med forholdene før regulering hadde Limingen og Selbusjøen dårlig tilstand, mens Røssvatnet hadde svært dårlig tilstand. For Røssvatnet var det vannplanter som hadde dårligst tilstand, mens for Limingen og Selbusjøen var det tilstanden for fiskebestandene som var avgjørende. Kravet i vannforskriften er at disse sjøene skal oppnå godt økologisk potensial, dvs. best mulig tilstand tatt i betraktning inngrepene som er gjort i sjøene. Det er foreløpig ikke bestemt hva godt økologisk potensial i praksis vil si for disse sjøene. 

Gjende ble ikke klassifisert

Gjende ble ikke klassifisert, fordi det er usikkerhet rundt vurderingen av fosfor-nivåene i innsjøen. Vanligvis er høye nivåer av fosfor et tegn på menneskeskapte tilførsler av næringsstoffer, men i dette tilfellet stammer fosforet mest sannsynlig fra avrenning fra isbreer. Klassifiseringssystemet er foreløpig ikke tilpasset slike innsjøer.

Salsvatnet – med både sjøvann og ferskvann

Salsvatnet i Nord-Trøndelag er Europas nest djupeste innsjø, 443 meter. Dette er en såkalt meromiktisk innsjø som betyr at den har et stagnerende vannsjikt nederst. Dette er sjøvann som er blitt igjen i innsjøen etter at den gikk fra å være en del av fjorden til å bli innsjø som følge av landhevingen etter siste istid. Fra ca 410 meter til bunnen er det saltholdig og oksygenfritt vann der verken fisk eller andre ferskvannsorganismer kan leve. Over dette sjiktet er det ferskvann med normale bestander av fisk og andre organismer, og god økologisk tilstand. Sist det ble tatt vannprøver her var i 1972 og dette forholdet har ikke endret seg på disse 45 årene.

26 innsjøer er med i programmet ØKOSTOR

Selv om det er gjort undersøkelser i flere av disse sjøene før, er det første gang det gjøres så systematiske undersøkelser med lik metodikk i et så stort antall av våre største sjøer. Totalt er 26 innsjøer med i programmet ØKOSTOR, og sjøene skal undersøkes hvert 4. år. I tillegg er fire av sjøene valgt ut for årlige undersøkelser, særlig med tanke på å følge med på langsiktige naturlige endringer og effekter av klimaendringer.

Krevende å ta prøver fra store innsjøer

Det er stort behov for å tilpasse målemetodikk til bruk i de store sjøene, og dette er et viktig mål med overvåkingsprogrammet. Det er krevende å ta prøver fra store og djupe innsjøer og det kreves robust og effektivt feltutstyr.

Overvåkingsdataene fra 2016 skal brukes til å videreutvikle klassifiseringssystemet for de store innsjøene

Klassifiseringen av økologisk tilstand i sjøene regnes foreløpig som relativt usikker med bare ett års data, men overvåkingsdataene fra 2016 vil bli brukt til å videreutvikle klassifiseringssystemet for de store innsjøene. En vil derfor oppnå langt sikrere resultater neste gang sjøene blir undersøkt, både fordi klassifiseringssystemet er blitt bedre, og fordi en da har to år med måledata.

Publisert: 25. januar 2018 Sist oppdatert: 31. januar 2018